En kort biografi
Nelson Rolihalahla Mandela var en sørafrikansk politiker, jurist og motstandsmann mot apartheid som levde fra 18.juli 1918 til 5. desember 2013. I 1942 sluttet Mandela seg til det politiske partiet ANC(African National Congress) og kjempet store deler av sitt liv mot apartheid i Sør-Afrika, der det ble praktisert undertrykkelse mot den svarte delen av befolkningen. For sitt arbeid med å avskaffe dette regimet ble han arrestert og fengslet i over 27 år, mye av denne tiden på øya Robben Island. Etter sin løslatelse i 1990 var Mandela en førende part i avskaffelsen av apartheid, og i 1994 ble han valg som første svarte president i landet, i det første frie valget. Mandela ville gjennom sitt arbeid for de svartes rettigheter samtidig demokratisere Sør-Afrika. For dette fikk han nobels fredspris i 1993, som han delte med Sør-Afrika sin daværende president Frederik Willem de Klerk.
Mandelas steg inn i motstandskampen mot apartheid
Nelson Mandela stakk av til Johannesburg etter at hans onkel ville tvinge han til å gifte seg. Der kom han etter hvert i kontakt med representanter for den afrikanske frigjøringsbevegelsen, ANC(African National Congress). ANC ble stiftet i 1912, i en periode der de hvite myndighetene vedtok lover som gjorde raseskillet i Sør-Afrika enda mer brutalt. Likevel mente de første lederne i partiet at kampen mot raseskillet måtte føres med fredelige midler. De holdt protestmøter, skrev brev til myndighetene og ba den britiske kongen om å hjelpe dem med å tale de hvite makthaverne til fornuft. Denne fredelige kampen førte ikke til noen resultater, men de gav ikke opp. I 1943 var Nelson Mandela og hans beste venner Oliver Tambo og Walter Sisulu med på å stifte ANC sitt ungdomsforbund ANCYL(African National Congress Youth League). Dette ungdomsforbundet ville føre motstandskampen et trinn videre.
Ved det hvite valget i 1948 seiret ANC sine motstandere, Nasjonalistparitet, med apartheid på programmet. Mandela og de andre i ungdomsforbundet hadde allerede før dette valget ment at ledelsen i ANC gikk for forsiktig frem. Det var ikke nok å skrive brev til myndighetene og håpe på at de hvite en gang ville endre seg og bli snillere. For å få framskritt mente ungdomsforbundet at aksjoner og press måtte til. De hadde troen på boikott av hvite butikker, streiker og demonstrasjoner mot raselovene. På ANC sitt landsmøte i 1949 vant de unge frem, og for første gang ble det opprettet en fast stilling som leder for ANC sitt daglige arbeid. Jobben gikk til Walter Sisulu, men også Oliver Tambo og Nelson Mandela kom inn i ledelsen. Det var en ny tid i vente. Nå ble det satset på å styrke afrikanernes egen selvtillit og deres vilje til opprør. 1. mai 1950 ble et vendepunkt i Mandelas liv. Nå skulle de store folkemassene trekkes inn i kampen og hele landet forberedte seg til storstreik. Myndighetene gikk da ut og forbød folk å holde seg borte fra arbeidet. Likevel sluttet nesten halvparten av landets arbeidere opp om streiken. Før året var omme ble Nelson Mandela valgt til øverste leder for ANC sitt ungdomsforbund. Han var for alvor blitt en del av motstandskampen mot apartheid. Han var som han selv uttalte bundet til ANC med kropp og sjel. Han var allerede da blitt et forbilde for tusenvis av svarte i Sør-Afrika, der han stod opp mot urett. Mandela var svært aktiv i ANC og ble en av organisasjonens mest fremdragende ledere.
Splittelse i ANC
I 1950 årene fortsatte Mandela og ANC sin kamp mot raseskillet, og de organiserte flere motstandsaksjoner. I løpet av dette tiåret ble flere av partiets medlemmer fengslet og bannlyst, inkludert Mandela. Men etter ulike rettsaker ble de fleste av dem frikjent, dette gjaldt også for Nelson Mandela. 1960-tallet var en tid med uenigheter og splittelse innenfor ANC. I løpet av det siste tiåret hadde nemlig indiske og hvite motstandere av apartheid begynt å støtte opp om kampen til ANC. Ikke alle medlemmene i ANC var fornøyde med dette og mente at afrikanerne først og fremst måtte stå på egne ben. Mandela mente at det var flott med et samarbeid på tvers av rasegruppene mot apartheidregimet. Ettersom Nasjonalistpartiet og deres apartheidregimer var deres felles fiende mente han at det var plass til alle som ville være med. I 1959 brøt derfor flere ANC-medlemmer ut av partiet og dannet sin egen organisasjon PAC(Pan-Africanist Congress). Det store flertallet i ANC sluttet seg likevel til Nelson Mandela. I 1960 planla ANC en aksjon mot passlovene som innebar en innskrenking av hvor de svarte kunne bevege seg. Før startskuddet til aksjonen gikk bestemte PAC seg for å holde en egen demonstrasjon i Sharpeville. En fredelig forsamling med mange tusen mennesker ble her møtt av politimenn som skjøt vilt mot folkemassene. 67 afrikanere ble drept og flere hundre skadd. De sørafrikanske myndighetene hadde fått nok av opprør og protester. Natta til 1. april ble Nelson Mandela fengslet og både ANC, PAC og andre motstandsorganisasjoner ble bannlyste og forbudte i landet. Mandela måtte denne gangen tilbringe et halvt år i fengsel.
Mandelas og ANC sin kamp i hemmelighet
Etter denne hendelsen gikk ANC bort fra den ikke voldelige linjen som de hadde holdt. Mandela så dette som siste utvei og støttet denne strategiendringen. Men siden ANC nå var forbudt fikk Mandela ansvaret for å bygge opp ANC som en hemmelig organisasjon. ANC dannet også en væpnet arme, og 16. desember 1961 gjennomførte ANC en rekke sabotasjeaksjoner. Mandela var ikke redd for å stå fram for det han mente var rett. Han tok heller sjansen på å bli fengslet enn å ikke kjempe mot det undertrykkende regimet. Han snek seg derfor ut av Sør-Afrika og gjennomførte en lengre utenlandstur i 1962. Han hadde også som mål å gjøre frigjøringskampen bedre kjent internasjonalt og få en større oppslutning om det utenfor Sør-Afrika. På veien tilbake til Johannesburg 5. august 1962 ble Mandela arrestert og dømt til 5 års fengsel. Men da myndighetene i landet klarte å avsløre at ANC hadde fortsatt sin motstandskamp i hemmelighet ble saken endret. De fant nemlig også ut at motstandsbevegelsen sitt gjemmested var ved Rivonia. Dette ble avslørt i 1963 og Madela ble tiltalt for terrorisme og korrupsjon mot staten. Mandela ble dømt til livsvarig fengsel i 1964.
Nelson Mandela - fange nummer 466/64
Etter endt rettsak ble Mandela i juni 1964 fløyet til øya Robben Island. Det han fikk høre da han ankom øya var: Dette er øya. Her vil du bli til du dør! På denne øya forble Mandela i 18 år, før han i 1982 ble overført til Pollsmoor-fengselet på fastlandet. På Robben Island levde fangene et forferdelig liv og alle fangene ble delt inn etter rase. De svarte fangene sto nederst på rangstigen. De fikk færrest rasjoner av mat og drikke, og måtte gå i kortbukser for å vise at de sto lavest. Rase avgjorde hvor mye mat den enkelte fikk. Indere og fargete hadde rett til en teskje sukker og litt brød, mens afrikanerne ikke fikk noe brød og bare halvparten så mye sukker. Robben Island var like rasedelt som nasjonen utenfor murene. Alle fangene måtte utføre tvangsarbeid som bestod i å knuse stein til finhakket grus i luftegården. Senere ble de flyttet til et kalkbrudd et stykke unna. I 13 år var dette kalkbruddet Mandelas daglige arbeidsplass. Fangevokterne passet på at ingen sluntret unna. Men Mandela gav ikke opp sin motstandskamp selv om han var innesperret. Blant fangene ble det diskutert politikk og de drømte om hvordan et fritt Sør-Afrika kunne se ut en gang i fremtiden. Han og hans kollegaer fortsatte frihetskampen i fengselet som ble en kamp for bedre rettigheter og forhold. Dette lyktes de gradvis med. Nelson Mandela har senere fortalt:
« For oss var disse kampene – for solbriller, lange bukser og lik mat – en følge av den kampen vi førte utenfor murene. Felttoget for å bedre forholdene i fengselet var en del av kampen mot apartheid. Vi kjempet mot urettferdigheten overalt hvor vi opplevde den, uansett hvor stor eller liten den var, og vi kjempet mot urettferdigheten for å bevare vår egen menneskelighet.»
«Release Mandela»
Regjeringen i Sør-Afrika på 1960 – og 1970 – tallet bestemte at de svarte barna skulle ha afrikaans som undervisningsspråk. Dette var et språk som verken elevene eller lærerne mestret. Afrikaans var språket til undertrykkerne som styrte landet. De unge ville ikke finne seg i å bli undervist på dette språket, og den 16. juni 1976 marsjerte mer enn 15 000 barn og unge ut i gatene i Soweto. De bar plakater der det sto: «Ned med afrikaans» og «Makt til de svarte». Denne demonstrasjonen førte til at politiet hadde kommet til og stilt seg opp med geværer og politihunder. De ropte til de unge at de hadde to minutter på å komme seg vekk, men barna ville ikke stoppe. Politiet kastet da tåregass inn i folkemengden, slapp løs hundene og begynte å skyte. Flere hundre barn ble drept den dagen og flere hundre barn ble skadd. Hvordan kunne voksne menn slakte ned uskyldige barn på denne måten? Verden reagerte og fikk øynene opp for kampen mot raseskille og kampen for frigjøring av motstandsmannen Nelson Mandela.
I 1980 startet kampanjen «Release Mandela» over hele verden. Sør-Afrika ble satt under press, ikke bare fra innsiden av landet, men fra hele verden. I 1974 fikk Mandela for første gang tilbud om å bli løslatt, men ikke uten noen betingelser. Kravet var at han måtte slutte med all form for politikk. Han måtte i tillegg bosette seg i Transkei, der han ble født. Dette var helt uaktuelt for Mandela. Han var nå villig til å dø i kampen for frihet og hadde på ingen måte tenkt å gi seg så lett. Men regjeringen skjønte at Sør-Afrika ville bryte sammen dersom de ikke gjorde noe. Motstanden mot apartheid innenfor og utenfor landets grenser bare økte. Nelson Mandela var nå de svartes ubestridte leder og det viktigste internasjonale symbolet på apartheids urettferdighet. Derfor fikk han i 1985 igjen tilbud om løslatelse, men kravet denne gangen var at han skulle gi opp den væpnede kampen. Dette var ikke godt nok for Mandela. Han forlangte å bli satt fri uten noen betingelser fra myndighetene. Men tiden var nå inne for en dialog med myndighetene. Dette førte til store fremskritt og 2. februar 1990 ble alle politiske partier i Sør-Afrika lovlige. En uke etterpå ble Mandela endelig satt fri, etter 27 år i fengsel. Den 11. februar 1990 gikk Nelson Mandela for siste gang ut av fengselsporten, og ble møtt av sin kone Winnie Mandela og tusener av begeistrede tilhengere. Dette var en stor seier i kampen mot apartheid.
Fredsforhandlinger
Det første Mandela gjorde som fri mann var å reise rundt i verden og takke statsoverhoder som hadde støttet ham og ANC i kampen. Etter disse reisene hadde han en viktig oppgave framfor seg. Han skulle forhandle med regjeringen om landets fremtid. Det hadde skjedd enorme fremskritt i landet. Bare tre måneder tidligere hadde han vært en av Sør-Afrikas best bevoktede fanger, og nå skulle han diskutere landets fremtid med presidenten Frederik Willem de Klerk. Det var helt klart at apartheid måtte opphøre og de hvite var klare for forhandlinger. Mandela og de Klerk måtte bli enige om stedet for et nytt valg og en midlertidig grunnlov. Landets to mektigste menn møttes med hver sin gruppe til forhandlinger. Disse to mennene verken likte eller stolte på hverandre, men de visste at landets fremtid lå på deres skuldre. Sakte gikk det fremover. De to partene som hele livet hadde hatet hverandre samarbeidet for første gang for å komme fram til felles gode løsninger.
Samtidig oppstod det på denne tiden blodige sammenstøt rundt omkring i landet. Først ble det hevdet at det var de svarte som ikke klarte å samarbeide, men dette viste seg å være feil. Det var bander som hadde fått pengestøtte og våpen fra Nasjonalistpartiet som var årsaken til bråket. Nasjonalistpartiet var de Klerks parti. Det ble drept flere mennesker i perioden 1990 – 1994 enn under alle apartheidårene. Nasjonalistpartiet ville ødelegge fredsprosessen. Mandela var rasende på de Klerk, som påsto at han ikke visste bakgrunnen for massakrene. I løpet av denne tiden ble det Mandela som sto fram som landets virkelige og samlende leder.
Nobelpris og fritt valg
I 1993 ble både Nelson Mandela og Frederik Willem de Klerk tildelt Nobels fredspris. Under deres besøk i Norge kunne man se at de ikke trivdes i hverandres selskap, og det ble spekulasjoner rundt om hvorfor de Klerk også fikk prisen. Nobelkomiteen begrunnet det med at de Klerk hadde en sentral rolle i fredsforhandlingene.
Etter fire år med forhandlinger og uro var partene endelig kommet i mål. Sør-Afrika kunne forberede seg på sitt første frie valg. For første gang kunne alle borgere over 18 år, uavhengig av hudfarge få stemme. Ved det forrige valget hadde rundt 2 millioner stemmerett. Nå var det hele 23 millioner som hadde fått denne retten. Den 27.april 1994 stilte til og med gamle koner seg i stemmekøen klokken fem om morgenen for å stemme for aller første gang i sitt liv. Noen av de hvite lurte på hvor de andre hvite var, og de måtte pent stå å vente i køen etter sine egne hushjelper. Alle ville delta på denne viktige dagen i Sør-Afrikas historie. Resultatet av valget ble en multietnisk regjering som besto av svarte, hvite, fargede og indere. Det var muslimer, kristne og hinduer. Regjeringen besto av folk fra ANC, samt kommunister, liberale og konservative. De Klerk ble visepresident og den 10. mai 1994 ble Nelson Mandela innsatt som ny president. Han var president fra 1994 – 1999. Under innsettelsesseremonien sto Mandela stolt på en høy scene med datteren ved sin side. Han tok hånden over hjertet og sa:
«Aldri, aldri, aldri igjen skal noen i dette vakre landet undertrykke andre.»
Nelson Mandela – verdens viktigste fredssymbol
Nelson Mandela var en viktig person både i sin samtid og vil være det i ettertiden. I samtiden gav han de undertrykte i Sør-Afrika håp om at en dag ville alt bli bedre. Han sto opp mot urett og ingen fikk bestemme over han. Han ville heller dø enn ikke å kjempe mot uretten som ble begått. Gjennom sin motstandskamp og fengsling ble ikke bare Mandela et viktig symbol i Sør-Afrika, men han fikk også oppslutning i hele verden. Mandela sin kamp for et rettferdig Sør-Afrika endret landet for alltid. Sør-Afrika gikk fra å være et apartheid styre med undertrykkelse av svarte, til å bli et demokrati der alle er like mye verdt og har de samme rettighetene. Nelson Mandela sin seier og kamp mot undertrykkelsen av svarte gjorde at han fikk enorm respekt fra hele verden. Også nå etter sin død vil alltid Nelson Mandela bli stående i historiebøkene som verdens viktigste fredssymbol. Han er fortsatt en stor inspirasjon for mennesker rundt om på jorda og vil alltid bli husket for sin kamp mot uretten og for en bedre verden.
Nelson Mandela har gjennom sin frihetskamp i Sør-Afrika blitt stående som et viktig fressymbol i historien. Han er kjent for å kunne bruke ord og holde fantastiske taler.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar